Man tenker for mye tror jeg

Etter å ha havnet her i bodø er det som man blir mer å mer handikapa etter som at man ikke kan gjøre det man kan gjøre på landet der jeg virkelig trives, men etter som min mor døde i 2003 pga kreft i tidlig alder å ikke har noen far er det vanskelig selv om at man er 29 år,,, jeg føler liksom at jeg ikke hører hjemme noen plass (tilhørighet som en hjemplass å komme til)

Opp igjennom åra så har man jo slitt pga at man ikke er har hat trygge omgivelser rundt seg å hat den familie som alle burde ha eller det som er normalt da, man en preget av det

Kan vel si at jeg føler meg mye alene etter en lang kamp mot livet å systemet men nu begynner det å gå oppover å,, Hadde man bare hat en far, man kunne snakke om alt til å dra til uten å få slengt dritt i fjeset hver gang men men som en klok slekning sa det er bare å glemme,,

mer om det etter hvert